Vi har sovet mye ute i år. De ivrigste blant oss er oppe i noen-og-tyve utenetter nå. Vi har sovet i lavvo, i igloo, i telt og under tarp. Barna har sovet i egenbygd gapahuk utenfor hytta og alle har sovet under åpen himmel.

Men, – jeg har aldri vinterteltet på tur i fjellet uten følge av andre voksne. Snøsmeltingen setter fart i planene og jeg driller teltoppsett i stua og prøvekjører primus utenfor boden. Drill: check! Jeg inviterer Frøy på tur og Ask roper ivrig «æ bli med!». Turfølge: check!

Vi skal gå fra Maurvangen, gjennom Sikkilsdalen og ned mot Skåbu.

Det blir en lang første dag, med gjennomslagsføre og slepphendt navigering. Nedkjøringen til Bristol blir slettes ikke den moroa vi hadde sett for oss. Motet, og humøret, svikter etter tur. Men, vel nede på Øvre Sikkilsdalsvatnet, er det barna som bestemmer at vi skal gå i én time til før vi finner teltplass. Det blir sent. Klokka er nesten 21 før vi slår leir ved siden av noe vi tror må være Kongens naust. Hvem andre i Sikkilsdalen har kobberbeslag under vinduene?

Midt i uka, midt i noe av Norges fineste fjellheim, våkner vi neste dag til sol og lyd av rypestegg utenfor teltet. Da glemmer vi fort råtten snø og sure miner fra dagen før. Vi spiser havregrøt i soveposene og gleder oss til å skryte til pappa over at vi bare bruker én time på å pakke sammen campen!

På vei ut av dalen snur vi oss og skuler opp på Sikkilsdalshøa og er enige om at dit skal vi til sommeren. Det er mye å glede seg til – også etter at snøen blir borte.