Det har i vinter blitt mange turer i nærområdet, i og utenfor løypenettet i Skåbu. I godvær, snøvær medvind og motvind. Vi har frosset på tærne, og vi har kost oss ved bål. Vi har gått korte ettermiddagsturer og tredagers med telt og pulk. Men nå er vi klare for nye ting. Iallefall papsen.

Vi har ventet en stund og gledet oss til veien over Valdresflya skulle åpne. Der er det virkelig høyfjell som er tilgjengelige, og vi er i hjertet av Jotunheimen. Jeg har brukt noe timer med Gjende-kartet de siste ukene for å finne godbitene. Hva kan vi få til på en dagstur med hele gjengen? Hvilke topper er tilgjengelige, og artige for alle? Med kort anmarsj, ikke for bratt eller smalt, greit med snø, helst ikke fortopper så man må opp og ned for mye. Ikke for mye verken kilometer eller høydemeter. Men gjerne en 2000-meter?

Vi har vært på noen toppturer før med alle; Ruten og Heimdalshø. Frøy og Ask har vært på Saukampen flere ganger. Solide turer for ungene alle sammen med mange hundre høydemeter hver. Slalåmski ned igjen, det er halve moroa. Og ja - hvorfor skal vi gå på alle toppene? Slite i flere timer oppover, komme opp på en kald topp hvor det sannsynligvis blåser en del. Kjøre ned igjen på slalåmskiene vi bar opp, ofte på hard snø eller iallefall langt fra preparert skibakkestandard. For min egen del er det mange god grunner. Mest av alt for å komme opp. Greie det, se utsikten, oppleve det å stå der på toppen. Selv om det bare er noen få minutter. Og skikjøringen ned selvsagt. Med toppturski som er gode å gå opp med, og som alpinutstyr ned. Hvis man er heldig, svinger i puddersnø. Noen skavler her og noen steiner der. Snirkle seg ned der det er finest, eller bare cruise ned en bred bakke og kjenne at farten øker. Men det viktigste er hele opplevelsen.

Så skal man lokke med seg de minste da. Hvor mye og langt er realistisk? Liv greide seg bra på Heimdalshø. Og husk at returen er bare moro, ikke som på sommertur hvor man må traske ned igjen. Rasletind er beskrevet som en familievennlig tur på ut.no. Usikker på om de tenkte på seksåringer. Den er iallefall tilgjengelig, og det er ikke for bratt og smalt. Men det er ganske mye opp og frem. I tillegg har jeg en annen tur i bakhånd, mer om den senere.

Det er et stykke å kjøre, så vi legger opp til en liten ekspedisjon, med lavvo og to overnattinger. Tre dager på tur; vedovn og god mat i teltet. Leir omtrent rett ved parkeringsplassen, så vi kan bruke tiden på tur. Værvinduet vi behøver åpner seg andre helga i april, tilfeldigvis når vi får gjester som er nysgjerrige på toppturer med barn. De er sportye og blir med, og vi kjører fra hytta tidlig fredag morgen. Vi parkerer ved Valdresflya vandrehjem, og går derfra. Tåkete i starten, men værmeldingen lover blå himmel og vindstille utover dagen.

Så går det oppover da. Først litt slakt, så brattere, så slakt. Så faktisk litt ned før det går bratt opp til lunsj. Med noen kjeks og karameller underveis. Fordeling av bagasje, litt tautrekking av Liv for å bryte opp et stykke. Det går stort sett veldig greit, og ungene synes det er fint å være på tur. Selv om det er bratt, og selv om de bærer litt på ryggen. Frøy bærer egne slalåmsko og eget utstyr, unntatt slalåmski. Ask har også sekk, men litt lettere enn Frøys. Så lenge de synes det er fint å gå er ikke fysikken noen begrensning. Men når hodet sier stopp hører kroppen etter. Sånn er det nok for de fleste av oss. Og selv om det er monotont med lange oppoverbakker holder de ut. Snøen blir finere jo høyere opp vi kommer. Stadig mer pudder over et hardt skarelag. Og det er masse læring i snø og vær. «Her har det blåst derfra!» sier Ask. Skavlene peker tydelig motsatt vei. «Der har ei rype fløyet avgårde - se sporene etter vingeslagene!»

Til slutt kommer vi til toppen, Frøy tar en salto ned fra varden, Liv får på dunisen. Barna bytter sko og vi tar av fellene. Hjelmer på, toppbilde, så - nedover! Dette blir vinterens fineste skikjøring så langt. 10-15 cm pudder, lett som dun. Blå himmel og vindstille, som lovet. For de fleste er nok dette desserten. For meg også, selv om det er helheten som er den store opplevelsen. Av å få det til, at vi har det bra sammen ute, å komme opp.

Nede på flata må vi traske litt tilbake til parkeringen, før vi kjører litt ned mot Gjendesheim og lager oss leirplass ved Heimdalsmunnen. Liv er helt utslått, med god grunn. 700 høydemeter og 6 timer på tur gjør inntrykk… Etter middag blir det et kapittel om Harry Potter før vi tar kvelden.

Lørdagen tar Frøy og jeg en tur for oss selv til Høgdebråtet. Den ser ut som en fantastisk skitopp, med muligheter for variasjoner. Frøy er blitt veldig sprek, og går lett og fort. Med bare ett par ekstra ski å dra på går det greit unna opp bakkene, og vi siger forbi gruppe etter gruppe på vei oppover. Hun er også helt naturlig motivert - ikke noe behov for lokking for å få henne med seg! Været er enda bedre i dag enn fredagen, helt stille og helt blå himmel. Også her er snøen bedre jo høyere opp vi kommer. Før vi gikk fra teltet luftet jeg for henne at vi kan ta en ekstrasving om Steinflytinden. Det ser mulig ut, selv om det er bratt og smalt. Hun gliser og lover å ikke si noe til mamma før vi er tilbake.

Høgdebråtet er en fantastisk skitopp! Jevn stigning hele veien, brede bakker og oversiktlig. På selve toppen er det flatt, med utsikt mot Hurrungane, Glittertind og Galdhøpiggen. Og ryggen over til Steinflytinden. Etter litt frem og tilbake sier Frøy at hun vil gå utover og se. Det ser både langt og bratt ut, men vi kan snu underveis. Like før vi har planlagt å snu, kommer en person og setter de første nedoversporene i puddersnøen. Og begge blir fristet til å fortsette. Han forteller om fine forhold til toppen, så vi sikksakker oss oppover. Opp på toppryggen og videre helt til topps. Rett over 2300 moh på ski! Ned igjen er det flere muligheter. Korteste variant er ned Steinflybreen, men det blir mest kjedelig skikjøring. Vi velger å gå tilbake til Høgdebråtet, og får med oss fantastisk pudderkjøring ned fra ryggen. Etter oss har det kommet en god del flere samme vei, og på Høgdebråtet har det nok vært over 150 personer denne dagen. Turen ned mot teltleiren går raskt og uten uhell, og pudderlaget blir gradvis tynnere jo lengre ned vi kommer.

Vel nede er begge mettet etter to lange dager i sola og mange knebøy. Vi kniser og peker mot de to toppene vi fikk med oss og mamma bemerker at man skal melde fra hvor man går. Men når hun, som har vært på Fisktjernnuten med Ask og Liv, foreslår en litt kort tur for alle søndag kan vi godt være enige.

Søndagsturen til Søre Bruskardknappen blir akkurat passe lang. Etter en sen frokost luffer vi oppover, med samme bagasje som til Rasletind. Lunsj i sola, vi skremmer opp en vinterhvit hare, tråkler oss mot toppen og tar et «Kor ha vi reist hæn»-bilde før vi vender snutene nedover. Alle på rekke, den bak har ansvaret for ikke å kjøre i de foran. Hold god avstand, se fremover! De synes at dette er veldig artig. Bare det ikke blir for langt, og vi husker å ta med litt snop.

Trenger man mye utstyr til dette da? Vel, ungene går opp på langrennski og kjører ned på slalåmski. Frøy og Ask bærer 1-2 sko hver, og vi voksne tar de ekstra skiene. De har hjelmer, boblejakker til toppen og tursekk til egne ting. Og så har de feller til langrennskiene, som eliminerer bakglatte ski. Den er viktig. Ellers vanlige klær til utebruk, ikke noe spesielt fancy. På ett tidspunkt vil kanskje toppturski komme på ønskelista. Men foreløpig er det langt lettere for dem å gå opp på langrennski.

Hilsen Håvard.