“Har du sett den Gjendin-eggen noen gang? Den er halve milen lang. Hvass bortetter som en ljå. Utenfor bræer, skred og lider, rett nedover urder grå, kan en se til begge sider lukt i vannene, som blunder svarte, tunge, mer enn tretten hundre alen nedenunder. Langsmed eggen han og jeg skar oss gjennom vejret vej. Aldri red jeg slik en fole! Midt imod, der vi for fram, var det som det gnistred sole. Brune ørnerygge svam i det hvite svimle sluk midtveis mellom oss og vandene, - sakket akterut, som fnugg. Isflak brast og brøt mot strandene; men der var ei døn at høre, bare hvirvlens vætter sprang,som i dans; de sang, de svang seg i ring for syn og øre! ”

— Henrik Ibsen / «Peer Gynt»

Vi har tenkt å ri bortover den Gjendin-eggen ikke slik Peer Gynt red på en reinsbukk i Ibsens fortellinger men på egne ben. Vi startet utflukten sammen med mange av våre venner, ved utløpet av Gjende med bursdagsfeiring for Ask. På Gjendesheim blir vi tildelt sovesal for natta.

På turistforeningshytter må man tidlig opp for å rekke frokost kl. 7. I dag skal vi ta båten fra Gjendeosen så det er ekstra viktig. På båten får vi nærkontakt med det grønne vannet som dannes av fine brepartikler som vaskes ut i vannet og deretter reflekteres av dagslyset. Etter en halvtimes tid går vi i land på Memurubu hvor starten går oppover steintrappene sherpaene har bygd.

Men, selv på de fine trappene er ikke alltid første del av turen behagelig. For vår del ble det snø, regn og iskalde fingre. Etter mye regn måtte vi stoppe for å ta på oss det siste vi hadde av klær og spise litt. Turen etter lunsj gikk bedre. Da vi kom så langt som til Bjørnbøltjønne, var vi nesten like heldige som Jo Gjende var for over 200 år siden, når han endelig fikk skutt bjørnen han hadde fulgt helt fra Heidal. Vi skjøt ingen bjørn men fikk derimot nesten finvær. Etter enda ett par høydemeter og enda en liten time kom vi til Bandet, det er stykket som fører opp til selve Besseggen.

Bandet er det som hindrer Bessvatnet og renne ut i Gjende. Bessvatnet er kåret til Norges klareste innsjø hvor du kan se bunnen selv der det er 30 meter dypt. Dette vannet er en stor kontrast til Gjende med sin sterke blåfarge.

«Gjendin-eggen» kan virke skummel med sine bratte stup på sidene, men om man holder seg innpå og ikke er for vågal, er det ikke farlig i det hele tatt. Vi klatret opp den bratte eggen helt greit, og ett lite stykke oppi der tar vi en pause med en bit sjokolade. Vi nøt utsikten når, ikke noen «brune ørnerygge», men en Learjet kom susende forbi i full fart noen meter lengre nede.

Vi kommer oss over og ender på toppen av Veslefjell med den gigantiske varden som er ett fjell i seg selv. På vei ned igjen stikker regnværet såvidt en tur innom før det forsvinner igjen så vi kan komme tørre og fornøyde ned igjen.

Nede på hytta får vi typisk turistforenings mat; jordskokksupe, oksekjøtt og til dessert creme brulee. Vi får også høre at det å gå Besseggen i regn og uvær, gjør det bare mere spennende. Jeg for min del foretrekker finvær.

Hilsen Frøy.

De var en stor varde på topen. Vi jik me mange vener de var 16 til samen. De var og noen andre som jik der. De var noen som hade lagd steintraper mange steder. De var lit kalt når vi kom oq på egen Ble de lit bedre vær. jeg var veldi glad når vi hAde kome til den store varden. før vi kom til den måte vi klatre lit de var lit brat men de var alikavel arti jeg og mamma kom sist ned.

Hilsen Liv.