Om én uke vender vi nesen hjemover. Det blir godt å komme hjem til det røde huset, venner og familie. Samtidig er det vemodig at ‹Ekspedisjon utetid› er over, – iallefall for denne gang.

Det er mer enn 200 dager siden vi kom til Skåbu. ‹Har det blitt slik dere tenkte?› – spør folk. Jeg vet ikke hva vi tenkte. Vi var jo forventningsfulle, men hver og én av oss hadde antagelig ulike forventninger. Det i seg selv kan jo være en utfordring – men det er lettere å gi rom for ulike forventninger når man har 200 dager til rådighet. Mange lurer også på hvordan det har vært å være sammen hele tiden – over så lang tid? En to-tre ukers ferie kan jo være utfordrende, hva med 7 måneder? Det har vært tett, men igjen – det er mye lettere å være tett på hverandre når man har god tid! Det er fint å kjenne på at vi trives godt sammen ennå. Tiden har gitt oss ro. Ro til lange frokoster, tøysete, viktige og interessante samtaler – og utrolig mye utetid.

Opplevelsene har stått i kø, i takt med årstidene. Vi har gått, stått, hoppet og falt på ski. Vi har syklet på vei og på sti, med og uten bagasje. Noen har klatret, noen har badet, noen har lest et umenneskelig antall bøker og vi har mestret nye ting sammen; Utesoving i minus 20 grader, telting på vinteren, lange skiturer med tung oppakning, toppturer med slalomski, matlaging på bål, primus og sjusteinsovn. Vi har sovet i lavvo, i igloo, under tarp og åpen himmel, i gapahuk, i telt, i fjellbuer og på betjente og ubetjente tursithytter… For å nevne noe.

Vi har lært mye underveis. Alt man gjør hver dag blir man flinkere til, – for eksempel å kle seg i minus 25 grader eller å pakke sekken sin selv. Barna viser fremdeles en inspirerende turglede, selv etter 75 mil hver på ski og mange topp-bestigninger. De har en imponerende kapasitet som er lett å overse for oss voksne. Hva er det som driver dem? Jeg tror det er følelsen av mestring, leken og de voksnes tilstedeværelse. Tur er fellesskap for dem. De leser dyrespor, observerer insekter og mose og deler kunnskapen med meg. De hjelper hverandre med kryssing av bekker og fordeling av arbeidsoppgaver – og de krangler så busta fyker som søsken flest. De har teltet alene oppe på fjellet, uten oss voksne, og kommet hjem med store smil om munnen og mestring i bagasjen. «Det er artig å få lese så lenge man vil». «Det artigste er å få det til». Liv henger med de store som best hun kan og kan, i en alder av seks år, skilte med Besseggen, Galdhøpiggen, en 2000-meter på ski og 8 gullmerker på én og samme sesong. «Liv, Liv lokomotiv».

Vi var spente på den lange, kalde vinteren. Men helt siden snøen gikk har vi vært enige om at vintertur med barn faktisk er helt topp! Det er lettere å transportere bagasje med pulk, man kan gå overalt og lavvo med ovn og høytlesing er kos.

Hverdagen blir en overgang, men det er mye å glede seg til. Liv er skolestarter og vi har planlagt tur både til Snøhetta og Sylane den neste måneden. Vi har antagelig mange fine hverdagsturer foran oss også.

Tiden er ute. Nå er det mye som skal pakkes og flyttes hjem, – men en del av hjertet vårt legger vi for alltid igjen i Skåbu.

Hilsen Siri.