Vinteren i Skåbu er fantastisk! På 1000 moh og med innlandsklima har vi hatt stabil, fin vinter med blå-swix-føre hver dag i tre måneder. Skjønt – i januar var det nok langt nede på grønt på swix-skalaen. Vi har hver dag kunnet tenke: hva skal vi gjøre i morgen, hvor skal vi gå? Og hver dag har Skardfjellet ligget der dekket av snø. Vi har gradvis utvidet aksjonsradiusen, i takt med at Liv har blitt sprekere på ski. Den første turen vi gikk den kalde søndagen i januar er bare opp første bakken i dag. Hver dag har vi fått flott skiføre, ingen bekymringer om å nytte den ene fine pudderdagen i trøndervinteren. Ingen forpliktelser som har forhindret en tur på tirsdag formiddag. Visst har vi brukt noen solfylte formiddager på skolearbeid med barna. Men vi har kunnet bruke tiden som vi har ønsket, fra dag til dag.

Mange dager har vi gjort ting sammen, noen ganger har vi delt oss. Vi har sett hare, rev og ryper i nærområdet, og utallige spor i snøen. Vi har hatt en base ved iglooen, for de dagene det var temperatur til å spise ute ved et bål, eller bare ta en litt kort tur. De to største har fått vinterfjell i store doser på tredagersturer uten lillesøster. De har fått prøve seg med sekk på lange etapper, sove ute i kulda og frosset på tærne. Rim fra teltduken i nakken, frossen vannflaske fordi noen glemte å legge den i posen, de kalde minuttene ute før alle blir klare til å gå. Men også å komme frem til hytta, tenne opp og kjenne varmen komme tilbake. Gleden over å greie det, å få det til.

Så en dag er det varmegrader, det drypper fra taket og sola varmer i ansiktet. Det ligger ikke lengre snø på trærne. Det er siste uke før påske, og vi legger opp langtur tirsdag og onsdag med Frøy og Ask. Jeg tar dem med på en topp jeg var på to uker tidligere. Veien opp mot Saukampen blir mye mer sikksakkete nå enn sist. To dagers snøsmelting har avdekket store belter med tørr lyng, og vi snirkler oss opp mot toppen. Gleden over å komme helt opp, til tross for en del vind er stor. Og gleden over å kjøre på slalåmskiene ned igjen er ubeskrivelig. Onsdagen går jeg med Liv, og vi må ganske raskt legge jakka i sekken. Sammen vottene og lua. På returen trekker hun buksebeina opp over knærne, og vil helst kaste trøya. Skiene suger seg fast i sporet, og det går omtrent like fort ned som opp.

Snøhula vi grov i februar er blåst igjen for lengst. Den ble aldri helt ferdig, det kokte bort og det ble aldri noen overnatting der. Siden tirsdag er barflekkene på Saukampen blitt flere og større. Mon tro om Liv får med seg den? Vi vurderte en stund å utsette ekspedisjonen til februar; det er jo ofte kaldt midtvinters og vi hadde spart en del penger på det. Men lyset vi hadde da – det var fantastisk! Og rimet på bakken og snøen på trærne! Joggeturene i grålysningen og soloppgangene ved frokostbordet. Jeg ville ikke vært dem foruten. Vi kan glede oss over våren og kjenne på sola. Men dette var vinteren vi aldri får tilbake.

Nå er det vel ikke helt slutt på vinteraktiviteter. Tidlig lørdag morgen sitter Ask og jeg på med løypemaskina for å berge påskesporene i Skåbu. Og med lange dager og høye topper i nærheten ligger det til rette for toppturer i april. Vi skifter modus til vår og sier det med Bjørnson: Jeg velger meg april.

God påske!